Kroppens løyndomar

:poesikritikk


DIKT

Hiromi Itō

Ete, pule, drite, føde, drepe, blø

Omsett til norsk av Ika Kaminka

House of foundation H//O//F


Forlaget House of Foundation er dyktige til å finne fram til og omsette viktige utanlandske samtidspoetar til norsk. Verdien av å omsette utanlandsk poesi til norsk, sjølv kor utfordrande det kan vere, er stor, og kanskje enda større når bøkene kjem frå språksystem som står vårt eige fjernt. I år har forlaget omsett poesi både frå aust og vest. Frå aust: Den føreliggande samlinga Ete, pule, drite, føde drepe, blø av den japanske poeten Hiromi Itō. Tidligare i år kom Boka til Frank av den amerikanske poeten CaConrad.

Hiromi Itō er fødd i 1955 og debuterte i 1978. Utvalet i boka, som er føretatt av Gunnar Wærness og Ika Kaminka, er breitt og innhaldsrikt og rommar dikt frå alle dei tretten diktbøkene Itō til no har utgjeve, samt ein bolk med nyare dikt. Forfattaren har rett nok vore representert på norsk med med nokre dikt i antologien Verden finnes ikke på kartet (2010).

Poeten Itō har publisert dikta sine i ei rad samanhengar, ikkje berre i eigne bøker, men i antologiar, ofte i samarbeid med visuelle kunstnarar. På eit vis byd denne omsettinga på smakebitar frå poetens produksjon og demonstrerer variasjon og utvikling i den poetiske forma, som spennar frå dikt (ujamn høgremarg) til prosatekstar. Men når ein les, vil ein sjå at det, trass i vesentlege lineskift i poesien, finst ein stram kontinuitet i diktinga, og særleg i den poetiske haldninga til Itō. Den er knytt til ein spesifikk kjønns- og samfunnstematikk.

Som den norske tittelen Ete, pule, drite, føde, drepe, blø røper, er kroppen, især kvinnekroppen, og kroppsvæskene, hovudsak for denne poeten. Ein merkar seg raskt dei dryge, kjønna glosene, titlar som «Drepe mor» og samanhengar der sex, mat og utskilte kroppsvæsker vert blanda saman; ein hamnar altså langt vekk frå den tradisjonelle oppfatninga ein har av austleg poesi som meditativ lyrikk med slåande naturbilete. På sett og vis er det som om denne oppfatninga heng fast i eit forelda, harmoniserande bilete av dei austlege samfunna. Itō syner oss eit meir komplekst, konfliktfylt, samansett og dynamisk bilete.

Iaugefallande hos Itō er den eksessive skildringa av dei strøymande kroppssekreta, dømesvis blod, piss og brystmjølk. Så å seie ein kvar situasjon som dikta skildrar eller nemner, vert snudd, eller er innretta, mot kroppens faktiske eller moglege utskiljing av kroppssekret. Sekresjonen vert igjen i fleire av dikta kopla til og blanda med matinntak. Maten, med sine krydderier og sin eksentriske og forfina gourmetmenyar, er fullt ut sosialt akseptert, medan kroppssekreta høyrer til område for tabu, forbod, vemming og fråstøyting. Når forfattaren skriv at «Jeg skjærer akkar i firkantede biter, kutter agurk i tynne rondeller, marinerer dem i sukker, eddik, salt og soyasaus, strør sesamfrø over.», er ho tilsynelatande innanfor normgrensa, men i eit anna dikt stangar setningane mot idealbiletet:

Feiringen er over, hesten blir til sashimi.
Soyasaus,
Ingefær, hvitløk,
løkskiver skylt i vann.
Gjennomsiktig hestefett med spett i.
Tungt å tygge.
Enda tyngre å svelge.
Inne i munnen
blir det til en lunken, slimete masse,
blir det til et lunkent melkesekret
som kleber seg til spiserørets vegger.
Det hender visst at noen blir kvalt av det (…).

(Utdrag frå diktet «Feiring», Ete, pule, drite, føde, drepe, blø, Hiromi Itō)

Samstundes høyrer sekresjonen til den seksuelle nytinga og overskridinga, og ofte vert det blanda, sausa, saman:

« … Tung dritt kommer ut herfra og derfra, i ett sett, i det uendelige.
Og så kommer selvsagt slimet tytende.
Og sæden spruter støtvis som blod.
Og blodet renner i ett sett.»
«Det gjør meg ikke noe,»
sa jeg.
«Jeg skal tygge og svelge, og idet bæsjen og slimet og sæden blandes, skal jeg bli forløst.
Jeg skal forløse en bæsj mye sværere enn den som kommer fra å tygge på en knoll»
Og så tygget jeg knollen og svelget den.

(Utdrag frå diktet «Barbarenes seksualliv», Ete, pule, drite, føde, drepe, blø, Hiromi Itō)

Eting, sex, død er måtar å uttrykke inkorporasjonsprosessar på: Akkumulering, transformasjon og reproduksjon.

Itō skriv om svangerskapet, om moderskapet, om den såkalla intimsfæren, som oftast er atterhalde for kvinner og kulturelt har beteikna det kvinnelege. Men det er som om Itō fordjupar, går så langt inn i intimsfæren, at ho vrengjer den ut og fram, nett som kroppsvæskene faktisk er noko som strøymer frå ei innside (av kroppen) og ut, og som ein oftast prøver å skjule. Ordet sekret tydar løynd og hemmeleg.

Sekresjonen er ein kroppslekkasje, huda er altså ikkje ei resolutt yttergrense mot verda. Individ kjem frå det latinske ordet individuum som tydar udeleleg. Men kroppen er, grunna sekresjonane, grenselaus, i stadig overskriding. Kroppen er ikkje eit lukka system. Eitkvart system (kropp) er eit system innanfor systemet. Det som ser ut som konsumpsjon frå eit perspektiv, vert openberra som produksjon frå eit anna. Avfallet i eit system er mat eller drivstoffet i eit anna.

Sekresjonen gjer at kroppen ikkje er avsondra, atomær og aleine. Gjennom kroppsvæskene kjem ein i kontakt med andre, både det motsette kjønn gjennom seksualiteten og gjennom at kroppsvæskene knyt og dannar fellesskap, heilt konkret: «Kom, så går vi og tisser sammen». Og vidare, i same diktet: «Det hender jeg får en ubendig trang til å si: / «Kom, så driter vi sammen».

Men kroppsvæskene får ulik kjønna tyding. I diktet «Harakiri» vert den mannlege utskiljinga av blod ved bukskjeringa (sjølvmordet) oppfatta som vent og i harmoni med filosofien, medan bukskjeringa som ein fødsel representerer, med blod og morkaker, vert teia ihel fordi delar av prosessen vert rekna som urein.

Kroppsvæskene er plastisk og strøymande, dei gir liv (sæd) og representerer død (blod). I det dynamiske, spørjande undrande prosadiktet «En del av en levende mann», som eg tykkjer iverkset fleira av dei drivande momenta i Itōs poesi, er eitt av motiva ønsket om å sjå eit lik av ein mann dukke opp i elvas straum. Liket er mennesket, det vil seie mannen, gjort om til objekt, som ting med tydelege grenser.

Transformasjon er kan hende eit nøkkelord i Hiromi Itōs poesi. Poeten nyttar erfaringar frå eige liv, mellom anna brukar ho namnet på dottera si, mellon anna i diktet «Drepe Kanoko». Overgangen frå liv til skrift er ikkje ein til ein, røynda vert til noko anna i skrifta: «Selv om det faktisk har skjedd i virkeligheten, så er det noe med at når du skriver det ned, så blir det bare oppspinn likevel». Det skjer noko i overgangen. Der vert noko nytt skapt.

Sjølv om poeten Hiromi Itō på sjokkerande vis fordjupar seg i den konkrete menneskelege materien in extenso, skriv i eit utal former, og via dette påkallar viktige refleksjonar kring det kjønna samfunnet, skapar ho svært leseverdige dikt. Om Itōs framstillingar er over grensa til det morbide, gjer ho ikkje dette berre for påfunnets eigen del. Det programmatiske går aldri på akkord med dei kunstnariske krava til dikta:

de vil suge pupp fordi det regner
de vil suge pupp fordi skyene farer over himmelen
de vil suge pupp fordi vinden raser
de vil suge pupp fordi regnet virvler hvitt
når regnet letner
vil de sanke deilige jamsrøtter
vil de sanke deilige tarorøtter
vil de sanke deilige stiklinger
deilig adzukibønnegrøt

(Utdrag frå diktet «Dårlige bryster, Ete, pule, drite, føde, drepe, blø, Hiromi Itō)

Sindre Ekrheim

Sundsvall, 01.12.2016

(sindre.ekrheim@humbaba.no)