Å dikte etter 22. juli

:poesikritikk


DIKT

Kristian Bergquist

Over alt på jord

Flamme forlag (2021)


Av SINDRE EKRHEIM | sindre.ekrheim@humbaba.no


Dikta vitnar om det umoglege

Det kan vere vanskeleg å skrive litterært gyldig om terroråtaket som råka Noreg og kosta 77 menneske livet 22. juli 2011. Grunnen handlar om korleis forstå det uforståelege og korleis seie noko om det som ikkje kan seiast. Heldigvis er det skrive ei rekkje markante og gode 22. juli-dikt av norske poetar. Som Cecilie Løveids dikt «Straff», som nitid og detaljert, og inn i dagleglivet, utpenslar terroristens straff, eller Marte Hukes «22. juli 2011» som deskriptivt skildrar åtaket frå synsstaden til ein medborgar i Norge, med ei aukande nomen kjensle idet kvardagen vert skipla og går til grunne. Det er mange grunnar til at ein treng å skrive dikt om terroren: Terrorhendinga råka mange direkte og terroren representerer eit kollektivt, norsk traume.

Ti år etter terroråtaket har Kristian Bergquist vigd ei heil diktbok til det som skjedde. Dikta festar seg ved terrorhendinga og konsekvensane for offera, familiane og til dei overlevande, og med enkelte blikk frå rettssaka. Dikta er skrive utifrå korleis diktar-eget opplever, reflekterer og føler i høve til handlingane og til dei råka. Sett i forhold til Løveids og Hukes dikt som let kjenslene trykke med stor kraft mellom linene, er Bergquist eksplisitt innfølande og medlidande, han strekkjer ut armane i varm omfamning: «Jeg har / ikke ord / sier du / men / du / kan få / av meg / sier jeg». Løveid og Huke skriv om hendinga i fortid, sjølv om Løveids dikt nyttar ei æveleg framtidsform med tenke på straffefullbyrdinga. Bergquist forvaltar derimot 22. juli i presens, i notid. Han er altså meir direkte, både når det kjem til brutaliteten og omsorga. Dikta gjer hendingane for alltid nærverande.

Bergquist skriv med den kvardagslege, snakkande prosatonen og med diktar eg-et lesaren er blitt så godt kjend med gjennom hans tidlegare diktbøker. Poetens språkmaske gir ei kjensle av å kome i kontakt med noko ekte, og er det noko denne diktaren verkeleg kan, så er det å lyfte eit dikt forma i eit tilforlateleg kvardagsspråk, til ny, overtydande og overraskande innsikt ved hjelp av ein språkleg vri. Slik er det også her.

At noko kling godt, garanterer ikkje for at noko er rett. Sjølvsagt finst ordval som i denne betente konteksten, fortonar seg underleg, til dømes når poeten kallar 22. juli for «et norsk big bang». I det såkalla Big Bang vart universet skapt så å seie or inkje, eksplosjonen markerer ei byrjing og ikkje ein slutt, hovudvekta ligg på det skapande. 22. juli var destruksjon og drapshandlingar utført med ein ideologisk motivasjon om å utrydde og drepe menneske.

Kvifor verkar nett diktet eigna til å handtere slike traume? Eg trur poeten er inne på noko når han skriv at «diktet har ingen teori / vet ikke hva det skal si». For diktet er eit vitnesbyrd om det gruvsame der teiinga talar. Ein har berre orda, men ingenting å seie, fordi verda har vorte teken frå ein. Eit vitnesbyrd snakkar ikkje om tinga i verda, men snarare om menneska som terroristen freista tingleggjere. Diktet evnar å vitne om dette, om dei døde, fordi diktet representerer eit språk som òg kan teie og snakke utan verd, gjennom klangar og rytmar.

Bergen, 29. april 2021