Knoppskytande prosa

:poesikritikk


DIKT/PROSA

Fredrik Hagen

Alt er barndom

Flamme forlag 2018


Fredrik Hagens tekstsamling Alt er barndom krinsar som tittelen seier, kring barndomen. Det vil seie at fenomen vert betrakta i lyset av barndomen, fødselen, voksteren gjennom tre «bøker». Sjølv om ein kan dele boka i tematiske bolkar, der første bok handlar om eigen fødsel, andre bok om å ha/å få barn og tredje bok om å samanlikne menneske med andre levande vesen, er det forma som fangar interessa.

Boka består av setningar og mindre, episodiske prosatekstar åtskilt med blankliner. Tekstane bevegar seg hovudsakleg gjennom assosiative sprang, gjennom ein knoppskytande logikk, eller, kanskje, celledelingas logikk. Ei organisk form, altså. På overflata kan Alt er barndom verke som ei laust timd tekstsamling, ei opphoping av tilfeldige setningar og prosabetar som bevegar seg om barndomen. Men all den stund tekstsamlinga er oppteken av barndomen, eller av livet sett i lys av barndomen, av kroppsleg vokster og livets framvekst, så harmonerer det biologiske, organiske veksande formprinsippet godt med dei tematiske spora. Slik skyt teksten knoppar, både gjennom reine brot, eller ved at enkeltord, til dømes «skjelve» eller «hjernen» som her, fungerer som avleggarar, sideskot, eller ny hovudgrein:

Hendene mine er livsfarlige, likevel skjelver de.

Jeg vet ikke om det er hjernen som sender hendene 
signaler om å skjelve, eller om de gjør det av 
seg selv, om de har sin egen bevissthet.

Tarmene har sin egen hjerne soom tenker helt 
uavhening av den andre hjernen.
 
Tarmenes hjerne er like utviklet som manetenes. 
Tarmene er et dyr som lever inne i kroppene våre. 
Tarmene er et dyr som aldri fødes, men som lever 
inne i oss, og som ikke dør før vi dør.

Manetene ser alltid ut som om de er på vei bort 
fra havet.

Fredrik Hagen, Alt er barndom

Progresjon, framsteg, kausalitet, utvikling er ikkje hovudårsaka her. Boka til Fredrik Hagen fortel inga lineær historie, og knappast dreier det seg om ein syklisk struktur. Tekstanes rørsler skyt seg ut or desse ordensmåtane. Det er meir som tekstane faldar seg inn og ut av barndomen, i eit forlenga no, eit evig presens ramma inn av mørke på båe sider. Men likevel er det ei forteljing her, godt skjult og meir som ei sidegrein, om eigen fødsel, oppvekst, vener og kjærastar.

Å sjangerbestemme Alt er barndom, er ikkje lett. Enklast er å kalle boka ei prosasamling med tekstar i skjeringspunktet mellom prosadiktet, prosalyrikken og diktet. Det finst eit tett tematisk og stilistisk samband mellom tekstane. Boka er ikkje, sjølv om ein ved første augekast kan få den kjensla, ein samanraska tekstbundel.

Kva er barndomen, viss alt er barndom? Då finst iallfall ingen aldrar, korkje ungdom eller alderdom. Kan hende skimtar ein den freudianske psykologien i denne regredierande impulsen som tittelen antydar, der traume i vaksenalder har sitt opphav i og kan førast attende til barndomsopplevingane, som forklarer. Slik er det nok ikkje. Sjølv om Hagens metode, ikkje hans stil, minner om Freuds, i og med at han filtrar fenomena gjennom barndomen, fødselen, framvekst og voksteren, er forfattaren ikkje oppteken av å forklare aldrane med utgangspunkt i barndomen. Fredrik Hagens prosa observerer liva og fenomena gjennom barndomens, aller helst den biologisk fødselens og biologiske vekstens linse. Det er ikkje psykologi, men det levande faktum som fangar merksemda til Hagen. Barndomen vert til prisme.

Barndomen representerer det nye, det friske. Barndomen er auga som ser verda for første gong. Mykje litteratur, og kan hende især poesien, har som motivasjon å skape om verda, gjere erfaringane, sansingane og innsiktene ferske gjennom djerv biletskaping, å føde verda, føre tilbake til verda den råheit og friskheit som vanane har slipt vekk.

Dei abrupte overgangane mellom tekstane i Fredrik Hagens tekstsamling, som trugar den diskursive logikken, har likevel eit rasjonale, om ein tenkjer at teksten imiterer fødselen, framveksten og voksteren, det uforståelege spranget frå at det i eit augeblikk ikkje er liv til at det i neste augeblikk finst liv. Slik får teksten puls av det umoglege livets logikk. Av eksistensens factum brutum.

Ein kan lese dei ulike bolkane i boka som ouverturar til livet og det levande. Her kan ein, om ein vil, gruppere tekstbrokkane under merkelappar som åtskiljinga og samansmeltinga, om det å vere fødd og skulle dø, det å vere den som ber fram livet og den som ikkje gjer det (kjøn), om draumen, svevnen og livet, å lengte seg attende til barndomen og lengte til det å ikkje vere fødd.

Ein kan geberde seg i det generelle, konsipere ein overbygnad over eit verk som sender forståingas stråler ned og ut i verkets forgreiningar. Men det er slik som det er, med all skjønlitteratur, at den hender i språket, i detaljane, det er der litteraturen veks fram, på nytt, om igjen og om igjen. Den plantar, om den er god, noko i lesaren. Det skjer på trass av det forfattaren Fredrik Hagen skriv ein stad: «Ingenting av meg vokser i noen andre. Jeg finnes kun som bilder hos andre, men de skal forsvinne, de også.»

Fredrik Hagen har laga ei overtydande prosabok, sjarmerande og alvorsam, engasjerande og rik. Mykje skuldast evna til å lage setningar som ber noko i seg sjølve, men som også har evna til å vekse i ulike retningar. Hagen kombinerer ein tenkande og biletskapande prosa.

Sindre Ekrheim

Bergen, 15. april

(sindre.ekrheim@humbaba.no)